“Det er mange ting som tyder på at Kjell Torstein lider av kleptomani. Dette vanskeliggjør hans forhold til omverdenen og kameratene. Han lar seg lett lede og friste, ved siden av at han er svært ensom. Dette har andre jevnaldrende utnyttet i stor grad, og Kjell Torstein er da hele tiden utsatt for å bli brukt og utnyttet av andre”, står det i en rapport fra PPT i 1987.
— Jeg var kanskje han litt rare, slik begynner Kjell historien om seg selv som barn.
Kjell Torstein Hagen flyttet til Gol som femåring sammen med mammaen sin og en stefar. Kjell gjenforteller en turbulent barndomstid som gjorde han usikker i relasjoner.
— Det gjorde meg kanskje litt nervøs og utenfor som barn, jeg slet med å finne min plass i klassemiljøet, forteller han.
Det er først når han begynner på ungdomsskolen at dette skal endre seg. Det hele startet med å stjele fra matbutikken. Kjell forklarer at han gjorde det for å bli sett, og for å markere seg i miljøet.
— Jeg husker jeg tenkte at, skal jeg først gjøre det her så skal jeg gjøre det ordentlig.
Kjell forteller om et ungdomsmiljø som besto av kriminelle: Jo mer du stjal, desto mer oppmerksomhet fikk du.
— Jeg var jo den som stjal mest, så da får man jo automatisk mer oppmerksomhet i det miljøet, reflekterer han.
Det var også slik han fikk kallenavnet som skulle følge han i en årrekke; klepto-Kjell.
Kjell bruker i dag kallenavnet på en humoristisk måte, men det har ikke alltid vært sånn. Han minnes tilbake til en tid der folk sa at de burde holde seg unna han, nettopp på grunn av tyveriene.
— Jeg ble jo navnet, og det var slik folk omtalte meg til slutt, sier han om ungdomstiden
Starten på rusen
Når Kjell var 15 år var det tradisjon i Gol at man skulle på fyllefest etter man konfirmerte seg.
— Du var liksom ikke voksen før du hadde drukket deg drita natt til 17. mai, ler han.
Det var den kvelden Kjell ble introdusert til alkoholen. For 15 år gamle Kjell handlet det mest om følelsene som kom med rusen. Han fikk plutselig selvtillit, han ble utadvendt og sosial.
Han ville føle det samme igjen, men hadde ikke mulighet til å kjøpe alkoholen selv.
— På det tidspunktet har jeg jo allerede brutt mange barrierer i forhold til kriminalitet, så det var ikke akkurat fremmed for meg å gjøre gale ting.
I midten av Gol sentrum ligger Pers hotell. I det lille lokalsamfunnet var det ikke sjeldent at både dører og vinduer sto oppe, og det fant Kjell Torstein raskt ut.
— Jeg bare klatret inn og forsynte meg av sprit og andre verdisaker som folk hadde, ler han oppgitt.
Problemet var at Gol er en liten bygd, og det var svært få som turte å gjøre lignende. Det tok derfor ikke lang tid før Kjell havnet i politiets søkelys.
Det bidro også til at resten av lokalbefolkningen ble kjent med Kjell, men gjennom kallenavnet hans fikk han automatisk et stigmatiserende rykte.
Dette er starten på en lang og dyster periode for Kjell. Gjennom denne tiden er han i oppslag i lokalavisen, blant annet med overskrifter som: “Ung goling dømt for bombetrusler”, “15 000 kroner stolne i Gol”, “misbrukte bankkort” og “19-åring fra Gol med langt synderegister”.
— Ingen visste hvor jeg var
I tiden fremover er Kjell rotløs. Han flytter mye på seg i flere år, ofte med hensikt om å starte på nytt som rusfri og lovlydig. Dessverre møter han seg selv i døra, og faller tilbake i gamle vaner.
Det er først i 2002 at Kjell vender tilbake til bygda.
— Jeg dro fra Gol som klepto-Kjell og alkoholiker, men jeg kom tilbake som klepto-Kjell, alkoholiker og narkoman, forteller han.
Kjell forklarer at det neste året var turbulent, og at han ikke fant roen i bygda. Han reiste mye tilbake til de stedene han forsøkte å komme seg vekk fra. Tilbake til kriminaliteten.
I 2003 får han 11 måneders fengsel.
— Da jeg kom ut av fengsel møtte jeg veggen. Jeg følte at verden var urettferdig, og da ble det enkelt å falle utpå igjen.
Kjell vandret Oslos gater. Han solgte Erlik-Oslo magasin, og sov der han fant soveplass – ofte utendørs. Han ruset seg på amfetamin. Samtidig solgte han narkotika.
— Det var ingen som visste hvor jeg var på tre måneder, forteller han.
Veien hjem
I 2008 blir moren til Kjell veldig dårlig og trenger en hjerteoperasjon. Kjell føler trangen for å vende tilbake til hjembygda for godt. Han slutter med rusen og gjør nok et forsøk på en lovlydig hverdag.
Etterhvert får Kjell muligheten til å komme ut i jobb. Først gjennom Fretex, og deretter som butikkmedarbeider i en Rema 1000 på Gol.
I den nye jobben opplevde Kjell Torstein mestring. Han fikk stor tillit og fikk ansvar i den nye stillingen.
Dessverre klarer han ikke å forbli rusfri. I oktober 2010 blir han tatt av politiet med 130 gram amfetamin.
— Da kjente jeg virkelig at nå har jeg driti meg ut. Jeg hadde jo bygd opp tillit til folk rundt meg, ikke minst for sjefen min i Rema 1000.
— Det ble så mørkt at jeg tenkte at det ikke var vits i å fortsette å prøve, at det beste hadde vært om jeg bare fortsatte å være narkoman, sier han.
Kjell husker spesielt møtet med sjefen på dagligvarebutikken etter han ble tatt av politiet. Han husker denne hendelsen som spesielt viktig i hans egen prosess til å komme dit han er i dag.
— Sjefen min sa “fy faen Kjell, nå er jeg skuffa over deg, jeg trodde ikke du skulle gjøre dette. Men du har ikke gjort noe galt mot meg eller noen andre. Hvis du klarer å holde deg rusfri, så skal du få en ny sjanse”, husker han tilbake.
Kjell sier det er nettopp den historien som er essensiell til hvordan han har holdt seg rusfri i 12 år.
— Det at noen ga meg den tilliten, og ga meg den ekstra sjansen det var vendepunktet for meg.
Bli sett-konferansen
I 2014 blir Kjell for første gang kontaktet av en journalist i lokalavisen for å fortelle sin historie. Denne reportasjen blir det første steget inn i politikken.
Kjell føler et kall for å nå ut til de som har vært i samme, eller som er i samme livssituasjon som han en gang var. Han vil hjelpe folk ut av rusen og kriminaliteten.
I august 2016 møtte Kjell Torstein Hagen, sammen med Jon Storaas, alle psykisk helse-kontorene i Hallingdal for å snakke om mulighetene til brukermedvirkning og likepersonsarbeid. Daværende leder for psykisk helse i Hemsedal, Heidi Grøte kommer da med forslaget som starter det hele:
— Men hva med et seminar rundt det her, for å løfte fram det du mener Kjell?
Dette var idéen som startet det hele. Kommunene i Hallingdal var åpne for å hjelpe, for å belyse problematikken som var nært Kjells hjerte.
Seminaret blir raskt Kjells livsprosjekt, og han arrangerer allerede det første seminaret kun tre måneder etter det første møtet.
Nå, seks år senere, holdes seminaret for syvende året på rad. Kjells ambisjoner for seminaret vokser større for hvert år som går.
— Målet har alltid vært å få samhandling mellom fag og erfaring, og der er målsettingen enda større i år enn tidligere, forteller han om årets seminar.
Kjell ønsker at seminaret skal være en faglig arena, men også et fristed der både brukere og pårørende skal få dele bekymringer, tanker og opplevelser. Han mener at kombinasjonen av disse tingene kan være nøkkelen til å få flere ut av kriminaliteten og rusen.
— Det er det håp for alle. Jeg har driti meg ut så mange ganger i samme bygd, men jeg har klart å reise meg og gjøre noe ut av livet mitt. Men du må tro på deg selv, og du må ha noen som kan tro på deg når du ikke klarer det selv, avslutter han.