Behov for nasjonal minstestandard for kvalitet i rusbehandling

Det finnes i dag en rekke gode digitale løsninger og systemer innen rusbehandling og kommunale oppfølgingstjenester. Flere av dem gjør viktige deler av jobben. Noen dokumenterer aktivitet. Noen måler symptomer. Noen støtter individuell plan. Noen legger til rette for samhandling.

Likevel mangler vi noe grunnleggende: en nasjonal minstestandard for hvordan kvalitet og resultater faktisk skal måles i kommunal rusbehandling.

FFHR, Foreningen for helhetlig ruspolitikk, har over tid arbeidet med utviklingen av et helhetlig system for resultatmåling og samhandling som setter brukerens livssituasjon i sentrum. Ambisjonen er ikke å erstatte eksisterende løsninger, men å bidra til en felles struktur som kan fungere på tvers av tjenester, nivåer og aktører.

Fra tjenestefokus til brukerfokus

Dagens systemer er i stor grad organisert rundt tjenester. Informasjon lagres i ulike journalsystemer, tiltak registreres i separate løsninger, og oppfølging dokumenteres innenfor hver enkelt enhet.

For brukeren oppleves dette ofte fragmentert. Når vedkommende beveger seg mellom institusjon, kommunal bolig, NAV, psykisk helse og ettervern, følger ikke informasjon og målsettinger nødvendigvis med.

Et nasjonalt system for resultatmåling bør følge brukeren, ikke tjenestene.

Det betyr at mål, progresjon og evaluering struktureres rundt brukerens livsområder – psykisk helse, rusmestring, bolig, økonomi, relasjoner, arbeid og livskvalitet – og kan brukes uavhengig av hvem som til enhver tid yter hjelpen.

Kvalitet måles ikke bare i aktivitet

Virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester innen rus- og psykisk helsefeltet er underlagt lovkrav om brukermedvirkning, individuell plan, koordinering og systematisk kvalitetsforbedring. Samtidig viser nasjonale faglige råd for bruker- og pårørende medvirkning på rus og psykisk helsefeltet tydelig at medvirkning skal være reell, strukturert og gjennomgående i hele tjenesteforløpet.

Når lovpålagte krav til medvirkning og kvalitetsforbedring ses i lys av nasjonale faglige råd for bruker- og pårørendemedvirkning på rus- og psykisk helsefeltet, fremstår behovet for en strukturert og dokumenterbar praksis som åpenbart.

Les nasjonale faglige råd – Bruker- og pårørendemedvirkning på rus og psykiskhelse feltet her: https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/bruker-og-parorendemedvirkning-i-rus-og-psykisk-helsefeltet

Likevel måles kvalitet ofte indirekte, gjennom aktivitetsdata eller generelle brukerundersøkelser.

FFHR mener det er behov for en nasjonal struktur som definerer en minste standard for hvordan kvalitet faktisk måles:

• Løpende og brukerdefinert resultatmåling
• Standardiserte livsområder
• Gjentatte målepunkter over tid
• Mulighet for aggregert styringsinformasjon
• Dokumentasjon av medvirkning og progresjon

En slik standard vil ikke bare styrke det faglige arbeidet, men også gi kommuner og beslutningstakere et bedre grunnlag for prioriteringer.

Individuell plan og rettigheter i praksis

Individuell plan er en lovpålagt rettighet for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester. I praksis varierer kvalitet og oppfølging betydelig fra kommune til kommune.

Et helhetlig system bør sørge for at individuell plan ikke blir et dokument i en mappe, men et levende verktøy som:

• Integreres med resultatmålinger
• Synliggjør mål og delmål
• Følger brukeren gjennom overganger
• Dokumenterer medvirkning

Samtidig må informasjon om brukerrettigheter være tilgjengelig og forståelig. Rettigheter som eksisterer på papiret, men ikke i praksis, gir begrenset effekt.

Pårørende som ressurs

Pårørende spiller ofte en viktig rolle i rusbehandling, både under opphold og i tiden etterpå. Likevel opplever mange at de ikke blir inkludert på en systematisk og forutsigbar måte, til tross for rettigheter og nasjonale føringer om medvirkning.

Samtidig er det viktig å anerkjenne at ikke alle pårørende har mulighet eller ønske om å engasjere seg, og at ikke alle brukere ønsker å involvere sine pårørende. Derfor må pårørendeinvolvering alltid skje på brukerens premisser og med tydelig samtykke.

Brukeren skal selv avgjøre om og hvordan pårørende skal involveres, og pårørende må kunne velge hvor aktiv rolle de ønsker eller har kapasitet til å ta.

Dette kan skape forutsigbarhet, tydelige rammer og trygg informasjonsflyt, på brukerens egne vilkår.

Ikke mer byråkrati, men bedre struktur

Et viktig poeng er at dette ikke nødvendigvis krever omfattende nye strukturer. Mange av elementene finnes allerede i ulike systemer.

Utfordringen er at de ikke er samlet i én helhetlig modell med nasjonal forankring og felles standard.

Det er ikke teknologisk komplisert.
Det er ikke prinsipielt omstridt.
Det handler om struktur og vilje.

Et politisk og faglig ansvar

Riksrevisjonens undersøkelser av tjenestene til personer med rus- og psykiske lidelser har avdekket det som beskrives som sterkt kritikkverdige forhold. Gjennomgangen viser blant annet manglende helhet i tjenestetilbudet, svak koordinering mellom nivåer og etater, samt utilstrekkelig dokumentasjon av om tiltakene faktisk gir ønsket effekt. Riksrevisjonen peker særlig på at personer med sammensatte behov ofte faller mellom tjenester, at individuell plan ikke brukes systematisk, og at det mangler gode styringsdata som kan vise om innsatsen fører til reell forbedring i livssituasjonen.

Les riksrevisjonens rapport her : https://www.riksrevisjonen.no/globalassets/rapporter/no-2024-2025/helse–og-velferdstjenester-til-personer-med-samtidige-rusmiddellidelser-og-psykiske-lidelser.pdf

Et nasjonalt system for resultatmåling vil kunne bidra til å møte disse utfordringene ved å etablere et felles språk for kvalitet og progresjon, og ved å gjøre brukernes faktiske utvikling synlig. Dette er ikke et ferdig nasjonalt system i dag, men vi har utviklet en modell som er konkret, gjennomførbar og tilpasset kommunal praksis.

Så langt har vi imidlertid ikke fått den nødvendige finansieringen eller forankringen som kreves for å videreutvikle og implementere løsningen i samarbeid med kommuner, fagmiljøer og myndigheter.

Når Riksrevisjonen peker på sterkt kritikkverdige forhold, burde det være naturlig å stille tydeligere krav til systematisk dokumentasjon, brukermedvirkning og kvalitet på rus- og psykisk helsefeltet. Likevel opplever vi en tilbakeholdenhet når det gjelder å etablere en nasjonal minstestandard for nettopp dette.

Spørsmålet er ikke om behovet finnes, det er godt dokumentert. Spørsmålet er om det finnes vilje til å prioritere og stille krav.

FFHR inviterer til dialog om hvordan et slikt system kan videreutvikles, forankres og tas i bruk nasjonalt. Vi mener tiden er inne for å gå fra gode intensjoner til strukturert praksis.