– Rus og frykt har styrt halve livet mitt, og denne gangen var det veldig hardt å bli rusfri, sier Elisabeth Henriksen. Hun tenker tilbake til da hun etter ti måneder på Arken kvinnekollektiv igjen sto for seg selv på utsiden, redd – men målrettet.
– Planen var å gi meg selv en siste sjanse til å bli rusfri. Hvis det ikke gikk, hadde jeg planer om å ta livet mitt, forteller hun. – Så mørkt var det den gangen.
I dag har Elisabeth fast jobb i Larvik golfklubb, hun er lykkelig forlovet, og med en selvtillit og livsglede hun bare kunne drømme om den gangen i 2017.
Et Facebook-innlegg ble veien inn
Som utallige andre som kommer ut av behandling, var Elisabeth usikker på hva hun skulle fylle dagene med. Dessuten kjente hun på et ønske om å gjøre noe med helsa, men å troppe opp på treningsstudioet virket bare skummelt.
Nøkkelen dukket opp da hun kom over en Facebook-annonse for gatefotballens jentelag, et ettervernstilbud i regi av Frelsesarmeen. Hun tok mot til seg, og sendte en melding til treneren. Og da begynte ballen, bokstavelig talt, å rulle.
Elisabeth ble tatt imot med åpne armer, og før hun visste ordet av det hadde hun både fast plass på laget og deltatt i både turneringer og NM.
Nesten ikke spilt golf før
Fotballen hadde gitt Elisabeth selvtillit, en arena for aktivitet og et nettverk hun tidligere hadde savnet.
Samtidig var hun deltaker på Broen, et ettervernstilbud for rus i Larvik kommune. Da Broen ble spurt om å samarbeide med Hekta på Golf, ble hun med ut på gresset.
– Jeg hadde så vidt testet golf én gang før, for mange år siden. Den gangen tenkte jeg at det ikke var noe for meg. Nå angrer jeg på at jeg ikke begynte med golf tidligere, forteller hun entusiastisk. – Det er en fantastisk hobby å ha! I år har jeg faktisk blitt hekta, og golfen har til tider tatt litt overhånd.
Hekta på golf startet opp i Larvik i august 2021. Allerede i mai 2022 fikk Elisabeth ansvaret for gruppen, sammen med en annen deltaker. Der ble hun i to og et halvt år. Og det er tydelig at golfen har blitt en viktig del av livet:
– Det finnes så mye fine klær, kult utstyr, og jeg har sett masse videoer om golf på nett, sier hun. Treningssenter-skrekken har også takket for seg: – Nå har jeg begynt på treningsstudio i håp om å klare å slå ballen enda lengre.
Fra første møte til fast stilling
Da Elisabeth fikk spørsmålet om hun kunne tenke seg å ta ansvaret for golfgruppen i Larvik, var det først en skummel tanke. Så skjedde det noe, og hun turte å ta sats:
– Siden slutten av tenårene har jeg slitt med sosial angst og panikkanfall. Og siden jeg har ruset meg i så mange år, har også skam tatt mye plass, forteller hun. – Jeg har gått med følelser om at jeg ikke har vært bra nok, og at jeg ikke duger til noe.
Hun forteller at det å ha trygge støttespillere i ryggen gjennom Broen og gatefotballen har vært avgjørende.
– Det har vært viktig å ha folk som trodde på meg, før jeg klarte å tro helt på meg selv. Og det følte jeg Bjarte Gjone på Broen gjorde, for det var han som ga meg ansvaret, fortsetter hun.
Hun turte å ta sjansen, og tok jobben på strak arm:
– Jeg møtte opp på hver trening, rekrutterte folk, organiserte turneringer, og var veldig engasjert. Jeg har sett og lært hvordan trenerne, Sverre og Bjarte, i gatefotballen gjorde det, og jeg gjorde mye av det samme som dem, forteller hun, og konkluderer:
– Hekta på golf har vært et viktig ledd på veien til dit jeg er i dag. Jeg begynte å få tilbake troen på meg selv.
Forståelse, støtte og utfordring
I den nye rollen fikk Elisabeth bli den trygge støttespilleren for deltakerne, og hun stortrivdes i rollen. Hun mener at en av nøklene bak tiltakets suksess er det trygge miljøet der man møter både forståelse og støtte, samtidig som man blir utfordret.
– Det er et lavterskeltilbud hvor man møter likesinnede.
Og kanskje viktigst av alt: du kan være deg selv, med din bakgrunn og dine utfordringer.
– Det er mye tabu knyttet til både rus og psykisk helse. I Hekta på golf føler jeg at vi alle backer hverandre og heier på hverandre, sier hun.
Hun forteller at dette, kombinert med aktivitet og frisk luft, blir et vendepunkt for mange.
– Vi konsentrerer oss om å treffe ballen, vi er ute i frisk luft og flott natur. Og jeg vet at mange opplever mestring – ikke bare når det gjelder å treffe ballen, men også det å komme seg ut og være sosial, forteller hun.
Et vendepunkt ble det også for Elisabeth selv:
– Hadde det ikke vært for Hekta på golf, så tror jeg verken at jeg hadde hatt en så flott samboer, en aktiv hverdag eller denne fine jobben.
Og så kjærligheten
For det var nettopp golfen som også skulle bli veien inn da Elisabeth endelig følte seg klar for å møte noen igjen:
– Da jeg kom ut av behandling i 2017 tok jeg et aktivt valg om å være alene for å jobbe med meg selv. Årene gikk, og jeg følte meg mer og mer klar for å møte noen, forteller hun.
Etter lang tid på hils, og et litt overfladisk Facebook-vennskap, så hun en dag at han la ut at han hadde vært ute og spilt golf.
– Da tok jeg sjansen på å sende en melding.
Det tok ikke lang tid før de to var et par, forteller Elisabeth, med et snev av selvironi:
– Han holdt på å pusse opp hjemme før han skulle legge ut huset sitt for salg. Med en smule sosial angst, så var det perfekt for meg å dra på date hos han 3.juledag for å hjelpe han med oppussingen, forteller hun, og fortsetter:
– Jeg hadde sagt til meg selv at når jeg møter den rette så skal jeg ta det helt rolig, og ikke rushe inn i noe. Det ble dater nesten hver kveld i romjulen, og første nyttårsdag dro jeg på date, og dro vel ikke hjem igjen, smiler hun.
Kjærligheten blomstrer, og i dag er paret forlovet. Sammen reiser de rundt og nyter livet, gjerne med golfutstyret i bagasjen.
– Han er den snilleste personen jeg noen gang har møtt, og det viktigste var at jeg følte meg ufattelig trygg rundt han, avslutter hun.
Den nye hverdagen
Elisabeth forteller at hun i dag lever et veldig godt liv, selv om arbeidet med å ikke falle tilbake til dit hun var aldri slutter. I tillegg til full jobb i Larvik golfklubb, studerer hun på Gestaltakademiet i Kristiansand.
– Jeg er mye roligere, og føler at jeg er mye tryggere i meg selv, forteller hun. Timene med arbeid hun har lagt ned etter behandling har til og med ført til at angsten nesten har gitt seg helt:
– Noe uro må jeg sikkert leve med resten av livet, men nå har jeg verktøy til å kunne håndtere det bedre, sier hun.
Hun glemmer aldri følelsen hun sto med for snart ti år siden, og har mange gode tips til dem som lurer på hvordan de skal tørre å ta det første steget:
– Send en melding til en av ressurspersonene i gruppen i byen du bor i. De kan ofte relatere seg til det vonde og tunge du opplever i hverdagen, for de har mest sannsynlig kjent det på kroppen selv, sier hun. – Du vil bli møtt med forståelse og omsorg.
Hun legger vekt på at det er fullt mulig å tilrettelegge for det utgangspunktet du har:
– Er du for eksempel redd for å være i grupper, kan de tilrettelegge for det. Eller så kan du ta med deg en god venn eller venninne som støtte.
Og sist men ikke minst:
– Møt opp som du er, og hvis du møter opp på trening, ikke gi deg etter første forsøk. Prøv det noen ganger før du avgjør om dette er noe for deg eller ikke. Lykke til!